Jeg har hatt en veldig bra pinsehelg. Foruten å jobbe på lørdag, og å blant annet se en dokumentar om pirater i dag (hehe), har jeg hatt gleden av å være med på felleskristen pinsefeiring i går, i Storsalen og Filadelfia. Veldig bra, altså! Jeg fikk være med å synge i koret, og det er ingenting som å få prise Gud sammen med andre til stort band og mye trøkk. :) Det er så bra å få kjenne på at Gud faktisk har bare én menighet i Oslo, ikke mange små, og at vi alle hører sammen, og elsker den samme Jesus.
I tillegg er det fortsatt strålende vær, og det er superdeilig. Jeg avsluttet denne pinsehelga med noen runder bedagelig jogging rundt Sankthanshaugen. Digg!

Det er nesten utrolig hvor mye eplekake jeg klarer å spise i løpet av en kveld... Eplekake, catching up med en sjelden venn, samt en cheesy Hugh Grant-film, utgjør til sammen en ganske så fin mai-kveld.

Idet jeg trodde jeg skulle sprekke av rastløshet og trang til å flytte på meg, lærer Gud meg å se kortsiktig…
For noen er det kanskje en utfordring å se langsiktig, og sette seg mål og visjoner. Jeg derimot trenger å lære meg å se stort på små ting.
Jeg innså i dag at det å tenke virkelig stort, innebærer mer enn langsiktige mål, store tall og omfattende virksomhet. Det betyr kanskje vel så mye å kunne se det store i det tilsynelatende lille.
Jeg har igjen ca. tre måneder her i hovedstaden før jeg vender nesa vestover mot Norges nest største by for å lese i Bibelen et års tid. Tre måneder. Hva kan vel skje på tre måneder?! -Mye, hvis jeg lar Gud styre skuta, og lærer å bruke Guds målestokk. Gud har fortsatt bruk for meg her.